Groove.no, wrote:
(norwegian, translation in progess)

[4 out of 7]
Hat og Kjærlighet
Kompilasjoner, split CD-er og remixalbum har alltid hatt en stor plass innen støy/industri-miljøet. Men at artister fra dette miljøet har gått sammen for å lage en opera, av alle ting, er sjeldent, hvis ikke helt unikt (hvis man da ser bort fra Jean-Louis Costes bidrag til Suckdog Circus som turnerte rundt i USA på 80-tallet). Artister som Richard Ramirez, K.K. Null og Lasse Marhaug, for å nevne noen, har alle røtter i støy/industri-scenen som så dagens lys på sent 70-tall/tidlig 80-tall og som har fortsatt helt frem til i dag. Disse, i tillegg til Cock E.S.P. og Smell & Quim, som også er en del av denne scenen, har sammen utvekslet materiale som sammen danner basis for albumet We Would Be Happy, A Noise Opera.

En fellesnevner for mange av de som opererer i dette støylandskapet, i tillegg til det å skape energiske og til tider aggressive kaskader av ulyd og industrielle klanger, er en pasjon henimot det å utlegge virkeligheten på sitt mest upolerte og brutale. Dette kommer også til uttrykk på det overnevnte album, hvis tekst er forfattet av Elyse Perez fra Cock E.S.P. og den allerede nevnte Jean-Louis Costes.

Costes, som har vært inn og ut av rettsvesenet i Frankrike de siste 7-8 årene på grunn av sine noe provokative album og tekster, har tonet ned materialet betraktelig for denne utgivelsen, uten at det av den grunn blir særlig snilt. Det er fortsatt menneskeheten på sitt mest avstumpede og primitive som blir tematisert. Dette via et noe forvirrende plot, som omhandler et møte mellom en mann og en kvinne, som senere etter mye misforstått "kjærlighet" utarter seg til det hatske og uforsonlige.

Albumet åpner med Renault Cabriolet, hvor Smell & Quim skyver vuggende støyflakk inn og ut av dunkle rom, og spenner fra suggererende bølger av seig spraking (Lasse Marhaugs Miami Pussy) og bombastiske utblåsninger (Richard Ramirezs I Want You), til humpende tepper av ilter knitring (Smell & Quims Only Me). Hele tiden mens Perez og Costes snakker, synger og ler over det som oftest støyete lydsporet.

Et av høydepunktene på albumet er K.K.Nulls Come Together (i alle fall deler av den). Her manipulerer han materiale supplert av Smell & Quim til en storm av hylende rytmer og kaotiske frekvenser. Samtidig som Costes - som har tatt en pause fra teksten – messer i takt med den stridslystne veggen av støy. Før det hele punkteres av den etter hvert slitsomme dialogen som knyter de ulike sporene sammen og danner helhet og kontinuitet.

Utover det å være en kuriositet i støysammenheng (i kraft av å være en opera), er albumet noe hemmet av å være avhengig av nettopp dette. Og selv om musikken isolert sett tilfører sjangeren lite nytt, er det til tross for dette lydstykkene, mer enn det lyriske, som imponerer. Spenningen mellom teksten på den ene side - som domineres av Costes fransk/engelske aksent - og musikken på den andre, er ikke alltid like rik på nyanser. Og denne spenningen mellom de to virker i mange tilfeller tilfeldig balansert heller enn noe som er valgt med omhu og med tanke på best mulig samspill. Lydstykkene ville nok sannsynligvis ha gjort seg bedre på egen hånd uten den pågående dialogen som er til stede så å si hele tiden. En dialog som er betydelig svakere enn de enkelte sporene hver for seg, og som bidrar til å gjøre albumet mindre interessant enn hva det kunne ha vært.
(mer info om Suckdog Circus: http://en.wikipedia.org/wiki/Suckdog)

- Morten Normann, 13.02.2006

What…the…fuck…is…this! What…the…fuck…is…going…on…here! Should I be fucking laughing? Should I be fucking crying? The only thing I know for certain is that ‘We Would Be Happy’ is the most fucked up recording that I’ve heard since the Menstruation Sisters classic ‘Ma’ release.

Here’s the premise. Take the following well renowned noise acts: Cock E.S.P, Costes, Lasse Marhaug, K.K Null, Richard Ramirez and Smell & Quim and get them to send their material back and forth to each other, to generally fuck around with, then put it all into a modern style opera with the story, if you can call it that, being told by male and female protagonists. The result is either an insult to your intelligence or an era defining moment in music that pushes the boundaries of noise and avant-garde even closer together. I’ll let you know which side of the fence I’m on at the end of the review.

Those of you already acquainted to the talents of Cock E.S.P and cohorts will naturally be slavering at the thought of another slab of obnoxious sonic abuse but even this release may surprise you. Newbies on the other hand may find the hardcore thrusting noise too stomach churning to take. In fact "We Would Be Happy - A Noise Opera" is probably the first recording where the title alone would suffice for a review. Lazy yes…but it sums up everything in one neat line. A narrative about rape, love, balls sliced off…and donuts set to excessive holocaust blasts of cacophony is not the easiest of listens at the best of times. Challenging doesn’t start to describe it. You will not believe how fucking so far out there this is until you hear it for yourself. If the Residents took tons of acid then developed Tourettes Syndrome and started playing extreme music even they couldn’t come up with an opus like ‘We Would Be Happy…A Noise Opera’. Think about that if you will. Then when that mental picture fades you will instinctively know whether this recording is for you.

"We Would Be Happy - A Noise Opera" isn’t a walk on the wild side…it’s a fucking marathon. But I laughed. I cried out laughing. I must be as fucked in the head as the artists concerned. Fucking marvellous off kilter stuff.



Franz de Waard of Vital Weekly, wrote:
Combine 'noise' and 'opera' and out comes the name of Costes. For many, many years now he presents noise performances, which he sometimes calls operas. Costes, together with Cock ESP's member Elyse Perez, are responsible for the text portion of 'We Would Be Happy', a noise opera, with sound contributions from people like Smell & Quim, Lasse Marhaug, KK Null, Richard Ramirez and Cock ESP. The nice thing is however that each of the artists is reworking/remixing material by the others. It's hard to decipher the texts sung by Costes and Perez, but a glimpse at the titles ('je T'aime Mon Amour', 'French Kiss', 'Such A Beauty', 'I Want You' aswell as 'Racist/Fascist', 'My Knife Was Never Sharp', 'You Can't Escape'), this is probably another mixture of Costes obsessions with love and death - the usual misery. Overall the music is loud, noisy and dirty and nothing new under the noise sun, but the whole context of a noise opera makes this guy have a smile on his face.