Harry Nordskog of Spot.no wrote in 2002:
[5 out of 6]
- I fjor vant Sten Ove Toft og Yngve Sortland Ultimafestivalens komposisjonskonkurranse Bryt Lydmuren og etter noen konserter og demo kommer nå endelig deres debut på Safe As Milk-festivalens åpningsdag på torsdag.
Det er bare en av flere gode grunner til å dra på festival i Haugesynd denne helgen - foruten det mest interessante programmet i festivalens historie, så er Waffelpungs LP en åpenbaring og vellyd.
Istedet for å hoppe på en utgivelse i kjølvannet av seieren av Bryt Lydmuren, har Waffelpung tatt seg tid og funnet den beste lyd på norsk jord bortsett fra maskingeværskuddsalver! Det kommer de neppe til å angre på. For å bli ferdig med det typisk industrielle, åpner hele LPen med 'Cyste' som høres ut som.....ja,omtrent som om noen borer i en cyste og innehar gode opptaksmuligheter for å få tatt opp prima bor- og drillyder av ypperste kvalitet.
'Slibri Kolibri' tar oss med på en rolig atmosfærisk reise av det repeterende slaget. Fin sval lyd... Den repeterende reisen fortsetter i 'Linguen Hernia' til lyden renner som sand ut av dine hender. Pål Jackman heter haugesynderen som regisserte Detektor. Det er også neste tittel og her startes det med rytmisk perkusjon som gradvis går ut av seg selv mens det smyger seg mystiske lyder over perkusjonen og feedbacklydene går i rytme. Fortryllende!
'Kids And Bloody Animals' åpner seg som hør og bør med klokkespill. Et spill som blir mer og mer blodig og frenetisk uten et eneste ubehag å oppspore og etter et par minutters intens lytting, føler man seg som en tyrkisk dervisj i den vidunderligste trance. En perle av en låttittel og sang!
'Mannevond' som avslutter førstesiden begynner i standard industriell lek hvor man hører en tysker taler - kanskje det er Hitler og derav sangtittelen. Over talen ligger et varsomt lydteppe som overdøver og jeg sitter igjen med følelsen av å ha hørt dette før...
Side B vies først til sangen 'Craic' som er en del tyngre enn de foregående låtene. En seig, suggerende masse av lyd som økes i nytelse dess lengre ut i sporet mann kommer - helt til slutten som ender i en aural orgasme. Oh Gosh - whats next? 'En Hymne Til HMV'. HMV er en forkortelse for Haugesynd Mekaniske Verksted, og ca 95% av byens befolkning som har befattet seg med den mer industrielle musikksjangeren har vært på denne fordums arbeids-og instrumenteldorado. Faen ta storkapitalen!
Avslutningssporet 'Gibbus Cruiser' er en kort liten snutt jeg glatt hopper over. Jeg har vanskelig å avslutte en ellers nærmest perfekt debutplate med å avslutte noe som ligner Origamis 123-utgivelse spilt inn live på et av sine seriøse kunstnertokt i en koselig landsby i Polen. Ihvertfall ikke når det var flere bedre alternativer på demoen som ble sendt ut for noen måneder siden. Men gå på Safe As Milk-festivalen og kjøp platen, få single på kjøpet og ballonger og vaffler. Dessuten stiller Waffelpung ut sine billedlige verker på kafeen rett ved siden av festivalen.Summa sumarum er dette en av de sterkeste debutene på lenge. Anbefales folk med kraftige hodetelefoner spesielt. |
| - This is exactly the kind of record that gives me serious trouble to review. Do I love it or hate it? Both. Is it ugly or beautiful? Both. Is it noisy or quiet? Both. Is it full of clichés or fresh ideas? Both. This kind of dualistic approach to the art of releasing a record must be deliberate the way it permeates everything here. Like the sleeve - an ugly picture and an ugly font in a very nice red-brown tint set against a white background. In this ugly-beautiful sleeve we find a fantastic 220g heavy black slab of vinyl. Audiophile vinyl and lo-fi recordings... Lots of inlays in this record (a good thing in itself), some ordinary and some spectacular - the story of this LP. I especially appreciate the how-to-use-a-vinyl-record manual. Much needed these days.
And the music itself, ranging from American type power electronics to beautiful droning. Clichés like speeches of Adolf Hitler almost drowning in noise-loops is done better by Whitehouse and a host of industrial bad boys, but at other times they combine sounds and rhythms in fresh and surprising ways. Like the oddly named song "Pål Jackman" (for our non-Norwegian readers: this is the name of a young film director and musician from Stavanger), where percussive elements get combined with some Merzbowian electronics with still enough room to breathe. Elegant and quite stylish. My favourite. A very small pressing of this was done and it's not easy to get hold of, but directly from the bands own mail-order should still be possible.
( KJELL RUNAR JENSEN - LUNA CAFÈ - 2002)
|
- "It starts out with a dust-on-vinyl sort of thing like Lasse Marhaug does. Difficult og threatening, but just the way a start should be. This isn't a waffel you can slumber through, the panic is continous and the album lies on the edge between electronics and noise, machines is sometimes used as a medium and there's nothing negative to say about this Haugesund duo's success at the Ultima Contemporary Music Festival in 2001. On this record there is no ordinary tracks or traditional movement. This is also something quite different from what Maja Ratkje and Lasse Marhaug does. Art-noise, we are not talking Throbbing Gristle, but a more sadistic and leather-dressed Rolf Wallin in the eighties when he released records on Mute. A cool thing this is, pressed in a meaningless low edition on a fat 220g vinyl."
(POPOPDROPS - 2002) |
|
